Otitis externa
Otitis externa er en svært vanlig diagnose i klinisk smådyrpraksis. En nylig studie i Storbritannia viste at otitis externa eller øremiddinfeksjon (Otodectes cynotis) var endelig diagnose i 5 % av hundekonsultasjoner og 2 % av kattekonsultasjoner (1). Selv om otitis externa er såpass vanlig, kan det fortsatt, (som ved flere typer hudsykdom), være en utfordrende og av og til frustrerende sykdom å behandle. Vellykket behandling kan bety langvarig, av og til livslang, behandling som forutsetter en dedikert eier og et godt forhold mellom veterinær og eier.
1 = Hill, P.B. et al. Veterinary Record (2006); 158: 533-539
Hva forårsaker otitis externa?
Otitis externa har en multifaktoriell etologi som involverer en kombinasjon av primære og sekundære årsaker til inflammasjon, sammen med kroniske og predisponerende faktorer. Denne klassifiseringen er den samme som brukes av veterinære dermatologer pr idag.
Primære årsaker til inflammasjon inkluderer allergisk hudsykdom som atopisk dermatitt og fòrallergi, ektoparasitter, fremmedlegeme, keratiniserings defekter, neoplasi eller polypper i ørekanalen og immunmedierte og autoimmune sykdommer.
Sekundære årsaker til inflammasjon er bakterie og soppinfeksjoner. Infeksjoner oppstår som et resulat av en endring av miljøet i ørekanalen på grunn av primære årsåker til inflammasjon, i tillegg til kroniske og predisponerende faktorer som favoriserer vekst av mikroorganismer.
Kroniske faktorer er en konsekvens av inflammasjon i øret. Dette kan forhindre avheling av otitis externa. Eksempler på dette er tap av ørets «selvrensende mekanisme» og progressive patologiske endringer i ørekanalen. Dette endrer miljøet i ørekanalen ved for eksempel å redusere lumen, redusere sirkulasjonen av luft, øke fuktigheten og ved å gi næringsgrunnlag for mikrober. Disse patologiske endringene kan bli irreversible dersom det ikke behandles korrekt. Predisponerende faktorer øker risikoen for at dyret utvikler otitt, men det forårsaker ikke otitt på egenhånd - underliggende primære triggere vil alltid være tilstede.
Predisponerende faktorer inkluderer anatomiske abnormaliteter (f.eks abnormalt trang ørekanal, hengende pinnae eller kraftig behåret ørekanal), økt fuktighet (f.eks pga svømming), endokriopatier så som hypothyreose eller iatrogene faktorer (f.eks traume etter bruk av bomullspinner).
Mikromiljø
Huden i ørekanalen er ikke steril. Den normale floraen består hovedsaklig av Gram positive bakterier i små mengder. Sopp er også tilstede i små mengder. Derfor er ikke sopp og bakterier primære faktorer i utviklingen av otitt, siden de ikke vil forårsake otitt i normale ører. Men endringer i mikromiljøet kan resultere i overvekst av disse kommensale mikrobene eller en overgang til ikke-kommensale patogene Gram negative bakterier. Hvis dette skjer kan bakterielle eller soppinfeksjoner fungere som sekundære årsaker til otitt.
En overgang til Gram negative organismer slik som Pseudomonas er vanligvis assosiert med kronisk otitis externa. Å forhindre at akutte tilfeller blir kroniske, via korrekt innledende og forebyggende behandling, kan gjøre at man unngår infeksjoner med denne gjenstridige bakterien.
Denne tabellen viser prevalensen av ulike mikroorganismer isolert fra over 3200 hundeører med otitis externa fra 15 forskjellige studier.2 Stafylokokker og Malassezia var de vanligste mikrobene som ble isolert. Gram negative mikrober, slik som Pseudomonas, ble isolert mye sjeldnere.
| Stafylokokker | 51.6% |
| Malassezia pachydermatis | 41.6% |
| Streptokokker | 15.1% |
| Pseudomonas | 13.5% |
| Proteus | 10.9% |
| Koliforme bakterier | 8.8% |
2 Harvey, R.G.et al Ear Diseases of the Dog and Cat (2001); 37 Manson Publishing
Kliniske tegn
Kliniske tegn på otitt er pruritus, hoderisting, overdreven mengde ørevoks eller puss, vond lukt og smerte eller ubehag. Ofte vil eier merke flere av disse tegnene og derfor oppsøke veterinær.
Diagnose
Diagnosen otitis externa kan bestemmes ut fra kliniske tegn og ved å gjøre en generell klinisk og otoskopisk undersøkelse. Ideelt burde det også gjøres cytologisk og parasitologisk undersøkelse i alle tilfeller, slik at man er sikker på at man igangsetter korrekt behandling. Om det oppdages stavbakterier på cytologi bør det taes prøver av ørevoks/puss for å sende til dyrkning og resistenstesting
Otitt tilfeller kan klassifiseres som akutt, subakutt, kronisk eller tilbakefallende, basert på hvor lenge det har vært kliniske tegn og hvordan pasienten tidligere har reagert på behandling.
| Akutt | Kliniske tegn i 7 dager eller mindre |
| Subakutt | Kliniske tegn i over 7 dager, men mindre enn 30 dager |
| Kronisk | Kliniske tegn i over 30 dager |
| Tilbakevendende | Kureres etter korrekt behandling, men får jevnlige tilbakefall |
Det er sjelden tid til å gjøre en full dermatologisk undersøkelse i løpet av en vanlig konsultasjon, men heldigvis er ikke dette alltid nødvendig ved første eller andre gangs tilfeller av otitt. Hvis det derimot blir et kronisk eller tilbakevendene problem bør dette gjøres. Disse tilfellene kan behøve henvisning.
Behandling
Symptomatisk behandling av akutt otitis externa er et fornuftig valg ved første eller annen gangs tilfeller. Topikale behandlinger kan inkludere ørerens (som f.eks Canaural) og reseptbelagte medikamenter (som f.eks Canaural).
Uansett hvilken topikal behandling man velger, er det viktig å følge opp disse pasientene for å forsikre seg om at ørekanalen er ren, og for å gjøre en ny cytologisk undersøkelse for å forsikre seg om at infeksjonen er borte. Det bør understrekes overfor eier at det kan bli nødvendig med jevnlig ørerens for å forhindre tilbakefall.
Enhver hund eller katt med akutt otitt kan potensielt utvikle seg til en kronisk pasient. Derfor er det svært viktig med korrekt behandling av disse pasientene fra første besøk, i tillegg til passende oppfølging og forebyggende behandling.